Kunnskapsorganisasjon

Påstander om at AACR2 og MARC «must die», og etterhvert kanskje også om at de faktisk «are dead», er en sikker gjenganger på teknologiorienterte bibliotekkonferanser. De fleste synes å være enige om at vi trenger nye måter å produsere metadata på.

Ettersom RDA ser ut til å være de ledende bibliotekmiljøenes etterlengtede svar på AACR2-delen av denne utfordringen, og som de har brukt nesten 15 år på å utvikle, er det nærliggende å spørre NÅR vi endelig skal foreta overgangen. Til det svarte Nasjonalbiblioteket på bibliotekmøtet i Stavanger (2012) at de vil følge opp internasjonale konvensjoner, men ikke gå i front.

Før vi i all vår utålmodighet kritiserer NB for ikke å ta grep, eller slapper av med at det tilsynelatende finnes en plan, bør vi imidlertid stille oss langt større og vanskeligere spørsmål enn om når. For hva er det vi egentlig trenger i kjølvannet av AACR2 (og MARC)? Og svarer RDA til dette?

Standarden har vært gjenstand for nokså krass kritikk, hvor mye handler om at det er for lite som skiller RDA fra sin forgjenger. Men det påstås også at RDA er utviklet «top-down» uten å være tilstrekkelig testet mot faktiske og moderne formål. Og at den bygger på en FRBR-modell som stadig flere er kritiske til (og som i sin tid heller ikke i særlig grad ble testet mot faktiske formål). Det stilles også spørsmål om hvorvidt RDA bidrar til å utvikle funksjonell maskinleselige semantikk i form av identifikatorer og relasjoner mellom verk, personer, korporasjoner, steder, emneord osv. Det er jo kanskje særlig på dette området AACR2 (og MARC) i dag får unngjelde.

Et vesentlig spørsmål i en slik sammenheng er hvilket dataformat som skal brukes til å «bære» RDA-beskrivelsene – hva som skal erstatte MARC? Hos Library of Congress har de forkastet MARC og snakker om RDF. Men RDF er jo bare et rammeverk. For å kunne bruke RDF trengs vokabularer og ontologier, og slike finnes allerede (for eksempel i form av Dublin Core, Bibliographic Ontology, Music Ontology, Movie Ontology etc). Skal det utvikles et selvstendig og dermed parallelt vokabular (et arbeid Karen Coyle, Diane Hillmann et. al forsåvidt allerede har påbegynt)? Skal man bruke eksisterende vokabularer? Eller ender man rett og slett opp i et tilpasset «super-MARC» i RDF-drakt? Dette er store ubesvarte spørsmål, hvor utfallet vil ha mye si for hva vi faktisk kan bruke RDA til.

Og hva er egentlig mest presserende: At vi bruker tid på å justere måten vi beskriver dokumenter på (som RDA i hovedsak handler om), eller får på plass nye dataformater (altså MARC-erstatninger) som for eksempel gjør det enklere å lage kreative mobilapplikasjoner?

Dette spørsmålet reiser igjen en hel drøss med nye spørsmål om hva vi i det hele tatt skal bruke nye standarder til? Arkivering av materiale i Mo i Rana (nasjones hukommelse)? Fortelle hva et bibliotek har på hylla (bibliotekarens hukommelse)? Som basis for e-bokutlån? Som basis for digital litteraturformidling? Som basis for datautveksling mellom bibliotek og andre institusjoner som bruker andre formater? Skal den bidra til at andre, utenfor bibliotekmiljøet, i større grad kan bruke våre (offentlige) data til å lage nye og innovative tjenester?

Selv om det alltid er morsomt å filosofere og leke med formuleringer er tida hvor formålene med våre «bibliografiske systemer» kunne oppsummeres i en liste a la Cutters eller Lubetzkys forbi. Kanskje gjelder det også tida hvor én eneveldig standard løste alle (interoperabilitets)problemer, rett og slett fordi alle brukte den samme standarden. I dag bruker ikke alle den samme standarden. Ikke i bibliotekmiljøet, og ikke i bibliotekenes digitale nabolag. Våre metadata har blitt del av en større og mer mangfoldig informasjonsflyt, på tvers av institusjoner og institusjonstyper. Web og digitale tjenester krever dessuten en utstrakt fleksibilitet, at man tenker og handler fort, og at man kontinuerlig er seg bevisst hva brukerne forventer og trenger. Gjør RDA det lettere å være fleksibel?

Idealet om å unngå redundans og dobbeltregistrering (kall det gjerne universell bibliografisk kontroll) har ikke blitt mindre viktig etter webben, men det er ikke sikkert at det mest effektive og formålstjenlige er å beskrive alle dokumenter og andre «ting» i henhold til den samme standarden. Semantisk web representerer for eksempel en litt annen måte å tenke på. Her tar man innover seg webbens mangfoldige natur, og åpner for at både like og ulike «ting» kan beskrives med forskjellige standarder, alt ettersom hva de resulterende dataene skal brukes til. «Kontrollen» og den potensielle gjenbruken ligger i rammeverket: At man forteller på en maskinleselig og standardisert måte hva som er hva gjennom identifikatorer, og at man legger ned innsats i å «lenke» tilsvarende data samme på tvers av datasettene. Hvorvidt semantisk web har slått an, eller kommer til å gjøre det, er en stor diskusjon, men vi kan konstantere at teknologigiganter som Facebook og Google i alle fall baserer sine tjenester på lenkebaserte graph-strukturer. Er dette noe også bibliotekene burde tenke på når vi nå endelig skal bort fra den flate og introverte MARC-fila? Og på hvilken måte kan i tilfelle RDA bidra til det?

Etter hvert har flere bibliotek etablert egne tjenester - «bottom-up» - istedenfor å vente på at det internasjonale bibliotekmiljøet skal komme opp med den endelige Løsningen. Og det er bra. Gjennom slike prosjekt utvikles erfaring, kompetanse og av og til veldig gode og funksjonelle tjenester. Slik er man heller ikke like avhengig av at RDA, eller det som eventuelt måtte komme, fungerer fra dag én eller til alle formål. Her kommer NBs prosjektmidler godt med. Samtidig er det viktig at denne innovasjonen deles og gjøres nyttig utover de store bibliotekene som faktisk har ressurser til å drive utviklingsarbeid. I den sammenheng er det muligens på sin plass med noe mer top-down-forvaltning fra NBs side. (Jeg vet at mange med undertegnede for eksempel ønsker seg et skikkelig verk-register).

Når det gjelder de nye standardene er det viktig at vi som norsk bibliotekmiljø, ved siden av å stimulere til og bedrive bottom up-utvikling, tar en bredt anlagt debatt om hvordan vi skal bruke pengene, tida og oppmerksomheten som overgangen til nye måter å produsere metadata på krever. Vi må rett og slett gå den tunge veien om en del eksistensielle spørsmål. Hva er formålet med våre egne metadata og de tjenesten disse skal bygge oppunder? Så kan vi jo se om RDA og andre standarder passer til disse svarene, eller om kritikken av dem er berettiget og får oss til å se etter andre løsninger.